Dikt, ord til dødsannonsen

Dødsannonsen er en personlig bekjentgjøring fra de nærmeste

 

dodsannonse 17

1 Et strevsomt liv har ebbet ut,
en flittig hånd har dovnet,
din arbeidsdag har nå tatt slutt,
ditt gode hjerte sovnet.


2
Ditt hjerte som banket så varmt for oss alle,
og øyne som lyste og strålte så ømt,
har stanset og sluknet til sorg for oss alle,
hva du har gjort skal aldri bli glemt.


3
De trette lemmer har lagt seg til hvile,
de flittige hender har lagt seg til ro,
nå er du hjemme hos Jesus for evig,
bedre enn der kan du ikke bo.


4
Skjønt er å hvile når kreftene dovner,
trøtt etter årenes slit og strev,
skjønt i den evige hvile å sove,
vi ønsker deg alle; hvil i fred.


5
Langt fra dine kjære du sovnet så stille,
bort fra all smerte du nå har fått hvile.


6
Et liv i sykdom du kjempet og led,
nå har din Gud gitt deg hvile og fred.


7
Borte fra legemet, hjemme hos Herren,
Jesus er verdens lys.


8
Tålmodig du led, hvil nå i fred.


9
Høyt var du elsket, dypt blir du savnet.


10
Gud signe og lønne deg, strevsomme far (mor)
din kjærlighet var det som løftet og bar,
og synes nå veien oss sikker og trygg,
da skyldes det deg og din bøyede rygg.


11
Stille suser trærne rundt hjemmet du elsket,
farvel nikker blomstene du vernet så tro,
takk kvitrer fuglene du var så glad i,
mildt hvisker vinden; sov nå i ro.


12
Hva du led det ingen kjenner,
stille selv du smerten bar,
smilte dog blant dine venner,
takk for alt du for oss var.


13
Et hjerte av godhet har sluttet å slå,
en gavmild hånd har dovnet,
vondt å miste, vondt å forstå,
men fred du fikk da du sovnet.


14
Så lukker vi deg i våre hjerter inn,
og gjemmer deg innerst inne.
Der skal du fredfullt få bo i våre sinn,
som et kjært og dyrebart minne.


15
Så tomt og stille det blir her hjemme,
når den man elsket forlatt oss har,
ei mere høre din kjære stemme,
takk for alt du for oss var.


16
Du sovnet så stille da reisen var slutt,
fra alt som deg plaget, nå hviler du ut.
Vi unner deg hvilen, men savner deg så.
Takk for all kjærlighet du lot oss få.


17
Den vakreste dag var til ende,
natten kom stille og sort.
En ild skinte uten å blende,
til fjellenes lys gikk du bort.


18
Hjemmet du vernet så trofast og sterkt,
hverdagens strev var ditt krevende verk.
Ømhet og troskap du stilt flettet inn.
Minnet om deg lever dypt i vårt sinn.


19
Skal hilse fra fjellet,
jeg kommer med bud.
Det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens vindene lekte så linne. (J.Ø.H.)


20
Skal hilse fra fjellet,
det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn
er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig. (J.Ø.H.)


21
Om skog og fjell du alltid drømte,
selv om sykdom dine krefter tømte.
Du ønsket å dra, men maktet det ei.
Nå er lengselen over for deg.


Vi er behjelpelige med å finne alternativer.